Er ord og former som speilbilder av hodets innside?

Hvordan kan jeg forme virkeligheten gjennom enkle geometriske linjer?

Hva betyr sirkelen som metafor? Kvadraten? (Ruten?) Punktet? Streken, spiralen? 

Når det blir trukket ned en linje fra et punkt til en annen får vi en strek. Hvis streken krummer seg og de to endepunktene låses sammen, får vi en sirkel. Geometriene henger sammen med hverandre, akkurat som virkeligheten vår er forbundet av forskjellige komponenter, som er helt avhengige av hverandre. 

Hvis jeg starter å reflektere rundt sirkel som metafor får jeg opp et bilde av et punkt som har både en innside og en utside. Som en linje eller en membran som skiller noe fra hverandre. Hvis jeg ser mer på bildet gir tankene mine sirkelen en bunn, som om sirkelen er en skål eller en beholder for noe. Hvis jeg så former en kuppel ut av en annen sirkel, og plasserer den forsiktig som et lokk på skålens kanter, lager jeg da en kule? Slik leker tankene mine seg med forskjellige former.

Hva med ruten? Ruten kombinerer jeg med punktet, som om det blir en ramme for et fokus-punkt. Ruten avgrenser, punktet fokuserer. Innenfor dette vinduet er min virkelighet akkurat nå, dette er grensene for min konsentrasjon. Eller spiralen, som er mer levende, en sirkel som krøller seg sammen, en buktende slange. De enkle linjene gir grobunn til større bygninger. Tankene bygger på hverandre, virvler opp som sandslott og tårn. 

Slik kan geometri bli et verktøy for å reflektere psykologisk. Jeg løper sammen med assosiasjonene mine og prøver ut hvordan ord og former kan bli speilbilder av hodets innside.

-Amalie
Illustrasjon av Solveig Ylva Dagsdottir