Det lugger i punktets retning

Som atomet, som punktet, eksisterer jeg’et som noe uendelig konsentrert i seg selv.

Ordet individ kommer fra det latinske ordet for udelelig. Som atomet, som punktet, eksisterer jeg’et som noe uendelig konsentrert i seg selv. Jeg’et er væren i grensepunktet: evig tettpakket og fullstendig inneholdt i en størrelse uten bredde.

Punktet, jeg’et, beveger seg gjennom rommet, i tidens munn, hvor en uendelig følge av tidspunkter danner et spor, i form av en bue her, en linje der. Punktets bevegelser, ustanselige og nådesløse, styrt av tyngdekraftens nødvendighet, danner intrikate mønster på sin ferd: Subtile geometriske sammenhenger, grove kruseduller, delikate spiraler og tykke knuter. Som en tråd vevd i silke, tegner vi bilder vi aldri kan kjenne eller beundre. I vevet av erfaringer og følelser hekter vi oss fast. Linjenes kaotiske konstellasjoner skaper friksjon, så det lugger i punktets retning, der det akselererer i fritt fall.

Det oppstår en dyp lengsel når jeg’et er begrenset til punktet. Å bo i et punkt, når man så sårt ønsker å vide seg ut, strekke seg over livet fra hjørne til hjørne, og dekke over hele rammeverket av tid og rom. Vi roper, fra vårt utgangspunkt: “Gi meg overflate, et utstrakt areale! La meg bli bred, la meg bli dyp!”

Skrevet av Vilde Ung. Illustrasjon av Solveig Ylva Dagsdottir.